Utviklingen av klatresentre

Skrevet av Hannah Morris

I nesten alle større byer er vi bortskjemt med stadig flere buldre- og klatresentre. Men ser du nærmere på hvor fort klatrestedene våre har utviklet seg, finner du en fascinerende historie. En spenning mellom klatring slik den var, og klatring slik den er nå – og den splitter klatremiljøet.

Jeg tilbrakte flere dager i Storbritannias eldste rene buldresenter for å finne ut hvordan de første klatrestedene ble til. Så gikk jeg inn i landets nyeste buldresenter for å forstå hvorfor og hvordan innendørsveggene våre endrer seg.

Storbritannia har over 450 klatresentre. Bare i London finnes det 38. Men før det fantes så mange, fantes det bare ett. Det første i sitt slag.

Røttene til Mile End Climbing Wall

Fra utsiden ser ikke Mile End Climbing Wall ut som noe særlig. Det er et industrilokale ved kanalen som har gått i arv mellom ulike bransjer – fra en fabrikk som bøyde rør, til et kajakksenter, før det i 1986 ble et rent buldresenter.

Mile End Climbing Wall er et stort og uoversiktlig senter med alle tegnene på at klatring en gang var en ganske smal sport. Å gå gjennom senteret, forbi treningsrommet med vegger av lettbetongblokker og inn i det sprø Monkey House, er som å bli sendt tilbake til en tid da klatring så helt annerledes ut.

Jeg gikk gjennom en samling rom som føltes sydd sammen for hånd. Klatreveggen hadde vokst inn i omgivelsene, som en glemt bygning som nå yrer av liv.

Jeg startet besøket med å snakke med Dean Straw, som leder Mile End Climbing Wall – eller mer presist, den ideelle organisasjonen bak.

«Det er skikkelig gammelt», begynte Dean. 

Han pekte på de takkete veggvinklene bak seg i Monkey Room, som er en av de opprinnelige delene av Mile End Climbing Wall og aldri har blitt rørt.

«Dette rommet er laget av så tykk kryssfiner. Det er skikkelig solid. Det har stått seg over tid.»

Flere tiår tidligere, forklarte Dean, hadde rommet vært et svømmebasseng der grupper av friluftsfolk øvde på å rulle med kajakk. 

«Det går rykter om noen skikkelig gode bassengfester her inne, men det var før min tid, dessverre», la Dean til med et lurt smil.

På 1980-tallet tok en ideell organisasjon som het North London Rescue Commando over fabrikklokalet. De pleide å ta med ungdommer ut på kanalen, og med tiden utvidet de tilbudet for å nå flere friluftsfolk ved å bygge en liten klatrevegg.

Etter hvert som klatring ble mer populært med årene, «vokste og vokste» klatredelen av anlegget, forklarte Dean. Til slutt ble det kjent som Mile End Climbing Wall.

Et økende behov

Byggets rike historie fortelles på mange måter. Planløsningen er utradisjonell. Sjarmerende, men noen ganger trang. Veggvinklene varierer, og det er flere buldere med top out, noe som passer godt med senterets røtter i utendørsklatring.

Veggene ble lagt til litt etter litt etter hvert som klatreøktene ble mer populære. I de eldre rommene ser du at veggene går langt høyere enn der dagens buldere er skrudd til å slutte.

Før nye regler kom, var det vanlig å klatre så høyt – og det uten noe av fallunderlaget som brukes i dag, fortalte et par av de eldre stamgjestene meg med en viss stolthet.

Når du går fra rom til rom, kjenner du hvordan fortiden glir over i nåtiden. Endringene er tatt imot med åpne armer, med konkurranseruter skrudd med tak av glassfiber. Et sett med vektstativer skjuler betongblokkveggen bak, som ble brukt til å øve på å legge sikringer til tradklatring.

For meg, som har klatret ihuga i det meste av et tiår, ser endringene ut til å følge skiftet i hvem som klatrer inne. Det er blitt sjeldnere å møte klatrere som bare er opptatt av klatring ute, og vanligere å møte mosjonsklatrere og folk som får noe annet ut av sporten – enten det er et sted å være sosial, fysiske nøtter å knekke eller et rolig fristed.

Jeg fikk inntrykk av at Dean må kjenne på utfordringen med å møte de ulike forventningene til erfarne veteraner og til dem som tar sine første steg i sporten. 

Men på sin side hadde han masse særpreg og et sterkt miljø, bygd opp gjennom flere tiår med naturlig vekst.

Storbritannias nyeste klatresenter

Over 480 kilometer nord for Mile End Climbing Wall, også det i et sånt industriområde som britiske klatrere kjenner godt, ligger splitter nye The Climbing Hangar Edinburgh.

Det er det niende senteret fra den største kjeden av buldresentre i England. Så, 40 år senere: Hvordan har buldresentrene endret seg?

The Climbing Hangar har kommet så nær du kan komme å tappe en klatreopplevelse på flaske – en som er lett å komme inn i, givende og sosial. Lokalet er fargerikt og godt opplyst, med iøynefallende buldere, et fullt utstyrt treningsområde, stilige ganger og en kafé som er verdt et besøk alene.

Her kan du finne en hardcore buldreøkt på de tøffeste nivåene, en kaffe og litt klatring med venner, eller til og med en som jobber hjemmefra og tar en aktiv lunsjpause.

Utviklingen til The Climbing Hangar

Visjonen bak The Climbing Hangar startet i 2011, da grunnleggeren Ged, en lidenskapelig klatrer, åpnet det første senteret i Liverpool. 

Det som startet som et hjerteprosjekt for å lage et sted for klatrere, vokste til en stor bedrift. I dag har selskapet over 10 000 månedsmedlemmer, som alle vil ha en nyskapende klatreopplevelse som er lett å komme inn i.

Ged merker hvor mye sporten – og klatresentrene – har endret seg siden de første dagene. 

«Jeg tror det aller første du ville lagt merke til, som en hvem som helst fra gata, er at dette ser ut som et idrettsanlegg. Altså, resepsjonen, det er rent, det er aircondition, det er skilting, det er nødutganger. Det er et lokale som følger reglene og ser ut som det brukes til idrett», sier Ged.

«Sett fra bransjen er det viktigste jeg legger merke til at det sannsynligvis henger tak for 25 000 £ på veggene til én enkelt bulder. I det første The Climbing Hangar brukte vi 99 000 £ på hele senteret», påpeker Ged.

Skalering, innovasjon og tilgjengelighet

Jeg ba Ged ta oss med rundt til noen av bulderne i senteret, for å få en følelse av hvordan moderne buldere planlegges.

«I starten trenger folk bare å komme seg til toppen for å finne ut om de er komfortable med å være over bakken», sa Ged.

«Det vi prøver på, mer enn noe annet, er å sørge for at de første 50 % av nivåene våre er mye lettere, og at forskjellene mellom dem er mindre. Når du klatrer hardere, vet du at det å falle av er en del av moroa.»

Denne tankegangen – et tydelig fokus på tilgjengelighet – var uten tvil et av de største skiftene i moderne klatresentre.

I dag kommer klatrere ofte rett inn fra gata med lite erfaring og en gjeng venner. Buldresenteret har ansvaret for å ta imot dem, og har på en måte overtatt rollen som mentorene i den forrige generasjonen utendørsklatrere hadde.  

«I starten var alle som klatret, fra samme stamme. Klatring var laget av klatrere, for klatrere. Var det kaldt, trekkfullt eller lekk, brydde du deg ikke. Nå kommer ikke folk inn med det samme ensidige fokuset på klatring.»

Ged satte presist ord på det jeg tror er kanskje det største skiftet i klatringen, og dermed i klatrestedene våre. Lenge ble det å presse føttene inn i vonde klatresko eller hutre i en støvete kjeller nesten sett på som et overgangsritual av klatrepuristene – de første pionerene i sporten vår.

Men nå er klatring kanskje et mer demokratisk rom. Det er vanskeligere for noen å diktere reglene. Mange ulike grupper har begynt å finne sin egen mening i klatringen.

Nå finnes det nye stemmer som bruker klatring på en annen måte. De vil ta den andre steder.

«Jeg tror utviklingen er kulturell», sier Ged, «og så har anleggene begynt å speile det.»

En klatrefremtid for alle

Det er ingen tvil om at klatringens utvikling det siste tiåret har vært bemerkelsesverdig. 

Da jeg begynte å klatre for 10 år siden, kunne jeg velge mellom to lokale klatresentre. Nå kan jeg velge mellom fem. Jeg så på YouTube og var heldig hvis jeg fant en klatrefilm med fokus på kvinner.

The Climbing Hangar, eller et hvilket som helst nytt senter, står helt klart overfor en utfordring med å posisjonere seg varsomt – og finne balansen mellom tradisjon og tilgjengelighet. 

Mile End Climbing Wall, på sin side, med historien skrevet på veggene, må gå en ny vei uten å viske ut grunnmuren i sporten.

Begge disse stedene står på de samme tektoniske platene som flytter seg, og de lytter og svarer etter hvert som kulturen i sporten vår endrer seg.